Ulvoldssetra var som seterhus flest; tre rom, med skjedsgar'n i midten og bu og sél på hver side. Den var bygd i tømmer, mens midtdelen var reisverk. Utvendig var det bordkledd, og taket var skifertekt. Foruten seterhuset var det selvsagt fjøs og skåle, og nede på kvea sto løa. Sør for seterhuset var det brønn, og nedafor ei vasskjelde, som ble brukt til avkjøling av melka.

I skjedsgar'n var det en gammel vedkomfyr, kjøkkenbord og et par krakker. Der sto óg separatoren og ystepanna. Til golv var lagt skiferheller. Bua hadde bare en liten glugg med netting foran. Den skulle holde fluene ute. Golvet var av jord. Det skulle holde seg kaldt der smøret og osten ble oppbevart.

I sélet var det kleberpeis i det ene hjørnet, og på den ene langveggen stod ei brei seng. Det var et veggfast klaffebord, og foran vinduet en brei fast benk. Enda var det to benker. På veggen var ei åpen skaphylle til kopper og annet kjøkkenutstyr.

Budeias beretning

Da Anne Marie var 22 år gammel, var det hennes tur til å være budeie, etter at Kari hadde giftet seg. På setra skulle hun være i omtrent tre måneder, til langt ut i september. Hvordan var hverdagen hennes egentlig?

Seterliv er så mangt. Idyll og seterromantikk vil kanskje mange si. De tenker på godværsdager i ei stille og fredelig setergrend, med budskap på hver ei seter, budeielokking, kuraut, seperatordur, godlufta fra ystepanna med fersk varm ost, nyslått seterhøy, eller solveggen med kaffelars og nystekte rømmevafler, gjerne med ferskt syltetøy og rømme til, om en ikke da var benka rundt einervarmen i sélet. Joda, det var seterlivet, men bare en del av det. For det gamle tradisjonelle seterstellet bestod av mye arbeid, der alt ble gjort for hånd.

Anne Marie stod daglig opp i otta. Hun måtte opp før klokka seks for å ta fjøsstellet. Fjøsstell og melking hadde hun lært av mor si; den første melkestråla sprutet mellom fingrene hennes før hun var ti år.

- I mi tid på setra hentet melkebilen den melka som ikke ble brukt til kinning og ysting, og kjørte den ned til ysteriet på Otta, forteller Anne Marie. Slik sett hadde hun det noe lettere enn forgjengerne.

Egne produkter

Separeringen av melka foregikk i skedsgar'n, da var det å sveive til fløten hadde skilt seg ut. Av fløten kinna hun smør. Før de fikk kinne med sveiv, var det å bruke ei trekinne. Det var en litt høy sirkelrund trebutt hvor fløten ble "stampa" til smør ved hjelp av en stav med trinse i enden.

Når skummetmelka var blitt sur, ble det laget skjørost, som ble varmet i ystepanna til den ble godt lunken. Kjuka ble tatt over i et trefat for å presse ut mysua, som ble kokt inn til surost. Så arbeidet Anne Marie kjuka godt og saltet litt, etterpå pressa hun kjuka i ei bøtte. Når dette hadde stått ei tid, ble det satt i bua, i nettingskapet. Her sto den og modnet til ferdig skjørost. Skjørost på flatbrød med surostsuppe til, var fin seterkost. Når Anne Marie laget mysost - rauost - brukte hun nysilt melk. Den ble varmet opp i ystepanna til den ble lunken. Deretter blandet hun i løypelog, som hun kjøpte på apoteket. Det måtte til for at melka skulle skille seg.

- Når melka hadde delt seg, tok jeg ut kjuka, og la den over i et trefat med hull i bunnen slik at mysua rant ut. Mysua tok jeg tilbake til ystepanna, hvor den kokte og putra i flere timer til den ble til en brun masse. Deretter tok jeg massa over i et tretraug og arbeidet den til den ble kald. Så ble dette stappa i ei osteform, og produktet var ferdig til å settes ut i bua, der det var kjølig og godt å lagre, forteller hun.

Det som ble igjen i panna etter kokingen, skrapte hun ut, og det ble kalt for mysusmør. Det smakte godt, varmt og ferskt som det var. Når en kokte ost, måtte en ha passelig med ved og varme under panna, det var ikke bra om massa ble brunsvidd. Med varmen fra ovnen og dampen fra ostepanna kunne det på varme sommerdager bli temmelig heitt inne, men gjennom den åpne døra steg den tette varme lufta til værs sammen med den fine eimen av nykokt ost.

- Finnes det noe bedre? spør Anne Marie. 

Dragning mot bygda

Med klare septemberdager blir det tidlig høst i fjellet; fjellbjørk, lyng, kratt og kjerringris kler seg i gult og rustrødt. På bakken ligger morgendoggen og kanskje er det is i en og annen vasspytt. Det er blitt et annet drag i den klare lufta, og på Rondtoppene ligger for lengst den første snøen.

En sommer er over på Ulvoldssetra, og på Mysuseter får både ku og budeie en dragning mot bygda. Om noen dager er det heimreise, karfolket er kommet opp fra bygden.

Så er dagen der, Syver først med Brona, deretter far og jeg med bølingen, minnes Anne Marie.

De trenger ikke bruke kjeppene sine. Bliros, Dagros og alle de andre kyrne kjenner vegen hjem. Tilbake ligger Ulvoldsetra, høyt, trygt og fast, slik den har stått der gjennom generasjoner.